Livet i Kilwa

Ja, jeg lever. Nei, jeg har ikke gitt opp bloggen. Dagene består stort sett av jobbing på kontoret så jeg har ikke så mye spennende å formidle. Håper det skjer litt i helgen, jeg vil virkelig komme meg litt ut og utforske denne byen ordentlig. Alle på kontoret liker å teste swahili-kunnskapene mine, noe som ikke går så bra for min del, men de får visst mye morsomt ut av det. De har sånn fem ulike måter å hilse god dag på og skal gjennom hele regla hver eneste gang vi møtes. Og noen ganger spør de hvordan det går med familien min, og noen ganger spør de hvordan det går med huset mitt og noen ganger spør de hvordan det går med meg og jeg klarer ikke helt å holde følge. Jeg har veldig mye å lære meg på veldig kort tid.

Jeg syns Tanzanianerne er generelt lite innpåslitne, men i går ble jeg lagt an på av en mann (som må har vært minst dobbel så gammel som meg) på postkontoret da jeg gikk innom for å høre om de solgte postkort.

Han: I want to talk to you

Meg: ok..

Han: I want to talk to you in the evening

Meg: um.. no thanks… 

(Ta det med ro, mamma, jeg lover og ikke bli med noen lugubre menn på kveldstur.)

De solgte forresten ikke postkort.

Ellers er min favoritt-transport til/fra kontoret uten tvil bakpå en skrøpelig motorsykkel. Der satt jeg i går ettermiddag med vind i håret og et smil om munnen og nøt utsikten av en stor rød sol over horisonten mens vi kjørte langs en støvete landevei. Ah, Afrika <3

Sånn, det var livet i Kilwa. I helgen skal jeg finne på noe gøy så jeg får noe spennende å skrive om! Tjallabajs!

PS, myggklappeskillsene mine (jeg fant opp et nytt ord) begynner å ta seg opp. Det holder med myggstikk nå. 

PS2, jeg fant en HOPPENDE edderkopp i sengen min i går kveld på størrelse med lillefingern min. Revurderte livet mitt ganske kraftig der og da. Jeg endte med å drukne den i sprite og venter meg nå edderkoppens hevn ganske snart. Fortsettelse følger … hvis jeg overlever.